Side 1 2 3 4

LÆRERSTREIKEN:  

Etter som krigsårene gikk forsøkte nazistene på alle mulige måter å få kontrollen over foreninger og lag i Norge En av disse forsøkene var å få kontroll over lærerne. De gjorde det som politikere så ofte gjør, erklærer at fra den og den datoen "anser vi alle lærere som medlemmer i det nye nazistiske lærersambandet". Nazistene håpet jo selvsagt at lærerne enten ikke skulle ha lest om dette i foreningsbladet, eller at de skulle oppføre seg som sauer og ikke gidde å gjøre noe med det. Det er akkurat som i reklame-brosjyrene fra "visse blader" i dag. Jeg skal ikke nevne navn. De håper på at en ikke skal lese det med liten skrift. Både min mor og far var lærere, og denne konflikten når det gjelder lærersambandet skulle helt forandre livet mitt, for min mor som var ivrig jøssing ble rasende og meldte seg fluksens ut av lærersambandet. Nå viste det seg dessverre at min far hadde en annen mening og dermed ble familien splittet. Min bror, min søster og jeg var fullt og helt på mor sin side. Dermed reise far herfra. Nå kom min mor, Ruth Liset, i en forferdelig vanskelig stilling, for ingen kunne jo vite hva nazistene kunne finne på med dem som meldte seg ut. Uten arbeid og lønn kunne hun jo ikke skaffe mat og klær til seg selv og tre barn. Takket være meget gode venner fikk hun anbragt oss ungene på landet. Min bror Sølve ble plassert hos Håland i Redalen. Jeg fikk bo hos familien Haave i Stavang og min søster Siv bodde hos Førland i Vevring. Dette må ha vært i begynnelsen av 1942. Historien om lærerne som ble sendt med hurtig ruteskipet Skjærstad til fangeleir i Kirkenes er jo egentlig godt kjent så den skal jeg ikke fortelle noe om. Mor skaffet seg et slags levebrød ved å leie ut huset vårt til skolestyrer Lauvsnes. Mor beholdt bare et rom i annen etasje til seg selv og oss. Selv reiste hun rundt i Sogn og Fjordane for SUL , Sunnfjord ungdomslag, et kristelig lag, og holdt foredrag, leste opp lyrikk og annet.  Jeg "jobbet" som dreng på gården til Haave. Det var sikkert ikke så mye jeg kunne klare, og jeg husker svært lite om det jeg gjorde. En ting har bitt seg dypt inn i minnet og det var at jeg fikk lov å harve åkeren med hest og redskap. Jeg var veldig glad i dyr, og når Nicken Haave sa at jeg kunne gå inn i stallen til hesten, så gjorde jeg det. Hesten og jeg ble gode venner. Jeg fikk vite det etterpå at hesteri slett ikke var så begeistret for fremmede, og pleide ikke å godta noen andre enn gårdens folk. Jeg var for naiv til å være redd, så kanskje det var grunnen til at jeg ble godtatt av blakken. Jeg hadde det veldig godt hos Haave. Det var jo mange i familien og alt virket så trygt og koselig. 

 

  Husker godt den deilige fornemmelsen det var å få sitte innerst i kroken ved langbordet på kjøkkenet om morgenen til frokost og smøre på noen tykke, gode, hjemmebakte skiver og nyte en god, varm kopp "Rica-kaffe" til. Som jeg har nevnt før syntes jeg at kaffe-erstatning var bedre enn kaffe. Når sommeren kom ble det folksomt på gården. Da kom søstrene til Nick'en fra Bergen, hvor de var forlovet eller gift. Av og til kom Kristoffer hjem. Han var postmann på båter, og ca. 8 - 9 år eldre enn meg. Vi hadde sveivegrammofon ute i hagen og i sommerkvelden lød det vakkert: "En blomst vil jeg gi deg det har du fortjent, men jeg er kommet for sent". Jeg fikk skryt for veien som jeg hadde luket og stukket opp sidene mot bedet på, og som gikk bort i Fru Haave sin hage. Det hendte at jeg fikk være med Nick'en i motorbåten når han skulle levere posten til Fløydalen. Da fikk jeg styre båten. Over motoren i styrehuset var det montert et slåmaskins-sete. Der satt jeg og styrte. Det merkelige var at når jeg sånn hadde sittet i ca. I times tid og hørt på dette "dunk-dunk-dunk" fra motoren, kunne jeg plutselig høre trekkspill-musikk. Ja, jeg kunne selv velge melodi, og det var musikk om fra den dyktigste virtuos. Disse turene innover i fjorden ble en opplevelse både når det gjalt synets gleder i den flotte naturen, og musikalsk, med underholdning på slåmaskins-setet. Det er rart å tenke på i dag, men på den tiden foregikk all reisevirksomhet med båt, ikke bare levering av post i Høydalen. Skulle vi til Stavang måtte vi reise med båt, Fylkesbåtane eller privat motorbåt. Ja, jeg og noen kamerater rodde en gang til Stavang for å hente noen kaninunger, men du verden for en tid det tok. Vi trodde aldri vi skulle komme frem. Fra Florø gikk det fylkesbåter til Eikefjord, Stavang og alle andre småplasser rundt omkring. Jeg husker at under min tid hos Haave fikk jeg være med på butikken når båten kom. Butikken lå jo dengang i bua, nede på kaia. Det var "store" båter som kom, Hornelen, Framnes og en sjelden gang Firda. Hvilken båt det var som kom, kunne vi høre på dampfløyta langt ute i fjorden. Alle båtene hadde hver sin spesielle lyd i fløyta og vi hadde veldig god trening i å tippe på hvilken båt det var. Folk stimlet sammen når båten kom. Stod ubevegelig som sild i tønne på kaia. Dette var helt vanlig i de dager. Det var et slags sosialt gjøremål eller tidsfordriv. Når en ikke hadde radio eller aviser måtte en selv gå ut og samle nytt. Det var nesten umulig for oss å kjøre frem sekkehjulet for å hente kasser og kartonger, på grunn av denne menneskemengden.  Av og til måtte jeg ha hjelp for å få med de store ballene med cellulose på sekkehjulet. Tror ballene veide 100 kg. Cellulosen skulle brukes til kyrne i stedet for formel. Det var tykke hvite ark av noe som lignet på papp, omtrent så store som to sider av Aftenposten. Under krigen verserte det mange vitser om denne cellulosen. Folk sa at når kyrne først skulle få avispapir kunne jo nazistene og tyskerne benytte anledningen til å trykke propaganda på papiret. De trykte jo propaganda på alt annet papir. 

ILLEGALT ARBEID:

  En tid etter at tyskerne hadde beslaglagt alle radioer i Norge, kom en kjent av meg og spurte om jeg kunne lage en radio? Jeg husker at jeg var begynt å interessere meg for denne delen av fysikken og hadde arbeidet litt med problemene sammen med Jarl Norstein. Han gikk i samme klassen som jeg på middelskolen og hadde fått fatt i radiodeler fra sin far som var "selvbygger". Den første radioen forsøkte vi å lage med en kritt-kasse som kabinett, en av disse trekassene med skyvelokk på, som de hadde kritt i på skolen. Han som spurte meg fortalte at jeg skulle treffe en kontaktmann oppe på biblioteket ved en bestemt hylle. Jeg gikk med på dette og på biblioteket traff jeg Morten Høivik, sønn av Jacob Høivik, pedellen på skolen. Sammen gikk vi innover til skolen og opp til øverste etasje hvor familien Høivik bodde. Jeg fikk da høre at den første kontakten var medlem av en frittstående gruppe og kom senere med i heimefronten. Han fikk med seg andre som han kunne stole på, deriblant Morten og broren hans, Martin Høivik som var blikkenslager. Han og jeg skulle lage så mange radioer som mulig for å kunne utstyre gruppene med apparater til å høre nyheter på, og ikke minst, særmeldinger fra London. Jeg var ikke mere enn 13 år den gang. Martin og jeg kunne sitte uforstyrret i kjemisalen på skolen, for der var ikke kommet noen tyskere dit da vi startet. Men da de første tyskerne flyttet inn på skolen måtte vi trekke oss inn på soverommet til Martin. Det var et rom helt oppe under skråtaket, og var uten vinduer. Dette var en stor fordel for oss for de svake radioene vi kunne lage trengte god antenne. Det fikset vi med et hull i taket opp mot loftet og en lang antenne helt oppe under mønet på skolen. Jeg glemmer aldri den fantastiske opplevelsen det var å plutselig høre musikk og stemmer i høretelefonene, fra fremmede land. Jeg har aldri senere hatt så stor glede av å høre noen form for lyd, selv med den mest moderne forsterker med stereo og 12-tommers høytalere. Vi hadde ikke tid til å lytte til musikk for der var langt viktigere lyder å plukke opp i de dager. Martin laget sjassiser av blikk eller aluminium på jobben, og sammen monterte vi radioer om kveldene. Det var mange radiodeler som var vanskelig å skaffe, og mye måtte vi lage selv. En av de tingene som fort tok slutt var batterier. Der måtte vi klippe opp biter av sink som vi formet rundt en jernbolt og loddet som en sylinder med tett bunn i. Så tok vi kull-kjernen med manganen på, fra gamle batterier, og tørket. Disse stakk vi ned i sink-sylindrene sammen med elektrolytt som vi fikk kjøpe på apoteket. Dermed hadde vi celler som vi koplet sammen til batterier. Det var ikke lett å få det til for vi trengte jo hele 90 volt til anodespenning og 2 volt til glødespenning for radiorørene den gang. Kondensatorer måtte vi lage av sølvpapir eller tinnfolie og oljepapir presset sammen i store blokker, eller rullet sammen som sigaretter. Det som var vanskeligst var å få den så liten som mulig. Det hendte også at vi måtte lage motstander av papir som vi svertet med blyant-spissen. Det er utrolig hva en kan få til dersom det gjelder!  I feriene jobbet jeg hos Husefest, og da hendte det at jeg måtte levere radioer til tyskerne på skolen. Dette fikk stor betydning for Martin og meg, for da oppdaget jeg at mange av radioene som tyskerne hadde var såkalte regenerative eller tilbakekoplete radioer som "hyler" når de blir koplet for sterkt, altså med for stort volum. Når dette skjer virker radioen som oscillator og sender hyle-signalene ut på antennen som en sender. Dette var nøyaktig den type radio vi laget og siden tyskerne også hadde slike, var vi sikret mot tyske peilebiler. Tyskerne som eventuelt peilet seg inn på slik "hyling" ville jo se med en gang at stedet de peilet seg inn på var bolig or tyskere som selv hadde flere Høvding Folkemottagere av den typen som "hylte" når de stilte den inn .  

 

 

Min bror Sølve som hadde arvet lyriske evner fra mor, skrev om dette: 

Hos Høivik var det fint og rolig,

for skolen var jo tyskerbolig, 

og selv en nazitysker ville 

seg aldri noengang innbille

  at noen var så frekke og fule

  at de selv krøp inn i løvens hule .

En annen sak var den at jeg ble kjent med tyskeren som satt på kontoret for radio og kommunikasjon. Han hadde den kjekke uvanen at skuffer fulle av motstander og kondensatorer stod åpne. Dette hadde jeg sett første gangen jeg leverte radio-apparat til denne fyren. Det gjaldt bare å få hans oppmerksomhet rettet mot noe som befant seg langt vekke fra skuffene. Jeg husker spesielt noen høytalere oppe på en hylle. "Hva er det der1'? spurte jeg på mitt beste skoletysk, og når han forklarte: "Das ist einen lautsprecher", var neven min ned i skuffen og fikk tak i noen verdifulle kondensatorer. Frekkheten lenge leve. Vi fikk et assortert utvalg av kondensatorverdier, og levde lenge på dem. Heldigvis var der så mange kondensatorer i skuffen at jeg tviler på om tyskeren i det hele tatt merket at noe var stjålet. Han sa i alle tilfeller ingen ting. 

Martin og jag ble sittende der og lage radioer, i rommet oppe under taket på skolen. Husker godt replikkene til Martin når tekniske problemer dukket opp. Tankefull snudde Martin på sjassiset og sa stille: "eg trur eg gjere de' sånn, så ser det litt meire kristleg ut! ". Martin var soldat i Frelsesarméen. Jeg kom etterhvert til å reise mye fra og til Florø på grunn av min tid i Stavang og senere på Gymnaset i Sandane, men det er i alle fall sikkert at det ble aldri nevnt navn på de som kom til å ha forbindelse med gruppen. Så fantastisk godt ble navnene holdt hemmelig at jeg først i forrige uke, altså 50 år senere fikk vite at min gode venn Roald Fjellestad hadde vært med i samme gruppen. Etter en tid kom der flere og flere tyskere i skolehuset. Jeg har hørt at de på det meste var ca. 400 stykker der. Av sikkerhetsmessige grunner arbeidet vi med alle deler og verktøy på små brett som fort kunne fjernes. Brettene gikk så rutinemessig inn under dyna i sengen før vi åpnet for å se hvem det kunne være. En dag stod en ukjent tysker der og fortalte at han skulle ha rommet til fotografisk mørkerom. Radiosakene ble båret i dyna ut forbi tyskeren og inn til familien Høivik. Det var ingen tvil, det strammet seg til og vi måtte bare være så forsiktig som det gikk an. Innerst i skapet der skolehusets tak møter gulvet i øverste etasjen, var der en liten trekantet åpning under taksperret, stor nok til at vi kunne åle oss lenger inn i skapet. Der satt vi og laget radioer med en kryssfiner-plate foran taksperret slik at det så ut som slutten på skapet. 

I august 1942 begynte jeg på Firda Gymnas på Sandane, og det gikk selvsagt ikke lang tid før jeg kom med i en illegal gruppe blant elevene. En elev fra Odda kom og spurte meg en dag om jeg kunne reparere en radio for dem. Jeg sa at dersom de lovte aldri å nevne mitt navn for noen, skulle jeg gjøre det. Godt var det! for i 1945, tidlig på året sprakk gruppen. Det var en av deltagerne som hadde skrevet dagbok med navn på de som var med, og denne dagboken hadde tyskerne fått tak i. En elev fra Oslo og en fra Odda klarte å rømme til Sverige, men tyskere med sine schæfere kom mange ganger på skolen og hentet elever som hadde navnet sitt i dagboken. De ble sendt til Grini fangeleir. Jeg begravde radiodeler og utstyr inne i en skog, og møtte hver dag på skolen, for hadde jeg rømt hadde dette bare bekreftet at jeg var med i gruppen. Det var hardt, men det rare er at først etter at krigen var slutt kom reaksjonen.