Side 1 2 3

KJÆRLIGHETSBREVET:  

Første gangen jeg kom til Stavang var under evakueringen. Jeg kan ikke huske med sikkerhet når vi måtte dra fra Florø, men jeg tror det var svært tidlig etter krigsutbruddet. Båtene som marinen hadde forlatt inne i kanalen tror jeg hadde noe med evakueringen å gjøre. Om jeg ikke tar helt feil var der krefter som ønsket å flykte til England med båtene, men da ryktes det at dersom dette ble forsøkt ville tyskerne bombe Florø. Mor og far hadde noen gode venner inne i Stavang, så det ble til at vi drog innover dit med motorbåt, for der var jo ikke vei til Stavang den gang. Lugaren var full av folk, og jeg måtte sitte på en litt myk pakke med brunt papir på. Turen inn til Stavang tok tid, og før vi var kommet så langt var jeg helt våt i baken. Det viste seg at jeg hadde sittet på ei svær oksesteik som etter en stund med meg oppå, ble ganske bløt og blodig. Jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde "tresmak i rævva ", men kanskje dette er grunnen til at jeg senere ble så glad i biff?   Da vi kom frem til huset hvor familien bodde, viste det seg de hadde 3 døtre og en liten gutt. Den eldste datteren var litt yngre enn meg, og det ble henne jeg for det meste kom til å være sammen med den våren. Min nye lekekamerat, hennes to venninner og jeg, lekte og hadde det gøy sammen. Det ble noen sutalause dager i Stavang, men da faren for bombing var over, skulle vi dessverre tilbake til Florø. Vi skulle reise med en gavlbåt fra en sjøbu der inne. Avskjedsstunden var kommet og jeg og min pikelill smatt bak noen nøter som hang der, for å kunne si farvel sånn for oss selv. Mens vi stod der og kysset farvel hadde Sølve, bror min, blitt nysgjerrig over at vi forsvant bak nota. Plutselig trakk han nota vekk og oppdaget hemmeligheten vår. Han skulle jo ikke vite dette !   Gavlen kom omsider til Florø og vi kom inn i den gamle tralten, men så en dag kom der et lite brev i posten. Den gangen hadde vi postkassen innenfor porten og alle så jo når "Arken" kom med post. Jeg arbeidet visst i hagen og sprang opp til postmannen. 

 

  Jeg tok brevet og skulle åpne det. Det stod jo mitt navn på konvolutten, skrevet med sirlig barnehånd. Men Sølve så det som hadde hendt og skulle på død og liv ha tak i brevet for å se hva kjæresten hadde skrevet, og det var jo det siste jeg kunne tenke meg på jorden, så jeg la til palings nedover mot huset, rev opp ytterdøren, sprang opp trappen til andre etasje. Der var jeg snau som lynet, hoppet opp på en stol og løftet loftsluken akkurat så mye at jeg fikk knurvet brevet sammen og hivt det opp på loftet, slapp luken på plass og stormet inn på gutteværelset like før min bror kom løpende. "Eg ska se brevet!" skrek han og trev konvolutten. Men der var ikke noe brev. Han forsøkte å få meg til å røpe hvor brevet var ved å kitle meg, men grusommere tortur skulle nok til før jeg ga fra meg slike hemmeligheter.  Dagene gikk, og etter at Sølve hadde mistet interessen ble jeg veldig opptatt på loftet, men brevet var som sunket i jorden. Jeg undersøkte over alt. Flyttet på det som lå der og lette om igjen og om igjen, men brevet var borte vekk! Jeg begynte å lure på om Sølve hadde vært på loftet og funnet brevet. Bestemte meg for å ta det med ro noen dager og se om han ville begynne å erte meg. Tiden gikk og Sølve sa ikke ett ord. Jeg var på loftet igjen , men måtte bare gi opp til slutt.  Etter at jeg kom tilbake fra Sydney i Australia, i 1955, hvor jeg hadde bodd i vel fire og et halvt år, hadde jeg noen spesielle saker som jeg ville lagre på loftet. Jeg rigget meg til med stige, og da alt var kommet på plass der oppe, kom jeg til å tenke på dette merkelige som hadde hendt med brevet. Nå var jeg blitt voksen og hadde gått på skoler og lært blandt annet at det var noe som heter ballistiske baner. Jeg rekonstruerte etter alle kunstens regler disse banene som brevet kunne ha tatt, og plutselig fant jeg at nederst mot gulvet var der en slags kiste under takskjegget utenfor husveggen. Jeg lyste ned i kisten ... og der nede lå et lite krøllet, lilla brev. Jeg føk avgårde ned i kjelleren, fant meg en tynn list av tre og festet en spiker i enden av listen. Så bar det på loftet igjen og med "list " og lommelykt fikk jeg brevet opp. Etter 15 år! Jeg skalv på hendene da jeg leste den sirlige pikeskriften. --- De andre jentene hadde ertet henne og sagt at "Han likar oss like mykje som han likar deg" , og grusomme skjebne! --- jenta gikk jo der og ventet på svar fra meg! Og jeg som hadde vært så begeistret for henne. 

 

VINTERFRAKKEN.   

Etter som krigsårene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å skaffe klær til oss som var i oppvekstårene. Klær var jo bare å få kjøpt på rasjoneringskort og etter hvert ble det jo så å si umulig å få skikkelige stoffer til dresser og frakker Vi fikk nok noe, men det var ofte bare cellull, og onde tunger ville ha det til at dersom tøyet ble vått begynte det å vokse blader ut på stoffet. Det ble vanlig at byttehandel tok sted, og alt kunne byttes. Sko for brennevin eller tobakk osv.  Mor leste i avisen en dag at en mann hadde en vinterfrakk til salgs eller til bytte. Etter at mor var ferdig for dagen på Havrenesskolen, sprang hun derfor ned til mannen for å se på denne frakken. Det var en staselig frakk av svart, tjukt stoff og der var vaffelmønstret fór innvendig av svart silke. Dette så jo lovende ut, men mor var fryktelig redd for brukte ting, at de skulle smitte sykdommer videre eller andre skumle saker. " Han var vel ikke syk han som hadde frakken? Han hadde vel ikke noe smittsomt vel? " kom det fra mor. " Nei det va'kje det han daua av" slapp det ut av mannen. Mor måtte smile, for han hadde sikkert ikke tenkt å røpe dette. De ble enige om prisen og mor kjøpte frakken, men først etter mange, mange år fortalte mor meg denne historien. Hun fikset frakken, la opp armene og regulerte lengden, og jeg hadde en god varm frakk å bruke om vinteren da jeg gikk på gymnaset på Sandane.  Krigen tok omsider slutt, og etter mange år havnet jeg i Australia med vinterfrakk! Dette kan høres noe merkelig ut for i Sydney er det jo subtropisk klima. Det hadde seg slik at det var høst da jeg drog avgårde til Oslo for å ta båten til Australia. Kulden gjorde det nødvendig å være godt kledt, så frakken ble med, og da jeg kom langt nok syd, til tropiske farvann, blei frakken hengt i skapet. I Sydney kunne det om vinteren, midt i juni - juli, være ganske kaldt på grunn av det tørre ørken- klimaet, så det hendte at jeg fant fram den gode norske vinterfrakken.  Etter et par år i Sydney kom jeg til å bo i samme huset som en italiener, Elio Mangolini fra Trieste. Han arbeidet på samme stedet som jeg, og vi ble helt opp i skyene begeistra for de første båndopptakere som mange av ingeniørene på verket forsøkte å lage selv. Dette skulle vi være med på, men vi hadde jo ikke noe verksted å arbeide i. Vi bodde hos en mann fra New Zealand, Mr. Frankum, som var astronom og hadde sitt arbeid på observatoriet i Sydney. Han jobbet som regel om kveldene og om natta, og ønsket absolutt ro om dagen. Hos ham var det nok ikke verken plass eller mulighet til å arbeide med båndopptakere, men en dag kom Elio og fortalte at han hadde fått leie et lite rom hos en gammel dame i Ashfield, like i nærheten av der vi bodde. Dersom jeg kunne kjøre bort der senere den dagen skulle han presentere meg for den gamle dama.  Etter en kort kjøretur kom vi til en stille bortgjemt gate i utkanten av Ashfield. Der omtrent i midten av blindgata, hvor det så ut til å mangle et hus, lå der ei brakke under et stort tre, helt i bunnen av tomten. 

 

 Det så forferdelig grått og umalt ut, og en sti gjennom ugraset førte fram til huset. Vi gikk i gåsegang ned til huset og banket på. Hørte at det var folk som beveget seg innenfor, men etter hvert som skrittene kom nærmere kunne en høre hvor famlende og seint det gikk. Etter en stund blei døra åpna og der stod den gamle dama, eller skulle jeg heller ha brukt betegnelsen " kjerringa", for hun så helst ut som en heks fra eventyrbøkene. "Bless you Elio, have you brought your friend?" kom det fra den gamle kona, med en lys, vennlig stemme. " Dere må komme inn så skal jeg lage en kopp te "fortsatte hun.Kjøkkenet var mørkt og nitrist, men jammen var der hjerterom. Kona skuflet frem og tilbake og dekket på bordet med en flekkete skitten duk, men stakkar, hun kunne vel ikke se skiten så nærmest blind som hun var. Etter en presentasjon og litt prat kunne Elio og jeg kikke på "verkstedet" vårt. Vi satt der og la planer til det begynte å mørkne og etter å ha målt opp de materialene vi skulle kjøpe neste dag, kunne vi kjøre hjem til Mr. Frankum.  Vi var på verkstedet hver dag fremover og var snart ferdig med arbeidsbenk og hyller, og hver dag laget kona te til oss. Hun kom skuflende bortover gangen og banket så forsiktig på døren: "A cup o' tea boys?" Ettersom dagene gikk ble vi klar over at hun ikke var alene i huset. Det dunket i veggen av og til, og kona gikk inn på et rom og ble der en liten stund. Det viste seg at hun hadde en sønn som lå til sengs for det meste. Han var invalid etter en ulykke under krigen i New Guinea. Han hadde vært i flyvåpenet og under et våpen-drop over jungelen inne i New Guinea hadde flyet tatt en overhaling og lasten som da hadde vært usikret før drop, raste ned og over gutten. Han fikk knust ryggen og kom nok aldri til å kunne gå mere. Senere ble jeg kjent med Tim, som sønnen hennes hette.  Ut på året husker jeg at Elio og jeg malte kjøkkenet for kona, i lys, nesten kvit farge slik at det skulle bli litt lys fra veggene når dagslyset kom inn gjennom det sparsomme vinduet i brakka. Kona hadde nok aldri tenkt hun skulle få det så lyst og fint hos seg inne på kjøkkenet. Vi fikk etterhvert høre historien om kona og gutten. Som ung jente hadde hun giftet seg med en kjekk snekker, og når noen år var gått hadde de klart å spare sammen til en tomt. Mannen hadde snekret sammen et arbeidsskur nederst i hagen og der flyttet de inn med den lille gutten som de hadde fått. Nå skulle de spare til materialer og så skulle de bygge et hus frem mot frontplenen og gata, som vanlig var i Australia. Så ble mannen syk og døde. Kona og gutten ble boende i skuret og det lille de trengte fikk hun i bytte for vaskejobber i nabolaget. Når Tim akkurat var blitt stor nok til virkelig å hjelpe sin mor ble han innkalt i det militære, og kom tilbake som invalid og en ny byrde for sin mor.  En dag var Tim kommet inn i "stua ". Han satt i en lenestol og mora satt foran og holdt gutten sin i hendene. Jeg var ikke klar over at han kunne styltre seg inn i stua ved hjelp av krykker, men jeg syntes synd i ham, for han hadde jo bare en tynn pyjamas på. Da kjørte jeg resolutt hjem til Mr. Frankum og hentet vinterfrakken, og jeg tror ikke noe menneske på jorden kunne ha blitt gladere for frakken min enn Tim. Dette med båndopptakeren ble etter hvert mindre interessant. Jo, jeg laget en prototyp. Den ligger nok oppe på mørkeloftet en eller annen plass. Jeg har ikke fått meg til å gjøre den helt ferdig, har liksom mista "peppen ".