Side 1 2 3 4
Tyskerne kommer til Florø
Sperringer
Butikker og varer
Maten vi spiste
Russeleiren
Angrep
Lærerstreiken
Illegalt arbeid
Kjærlighetsbrevet
Vinterfrakken

TYSKERNE KOMMER TIL FLORØ

 

PERSONLIGE MINNER FRA KRIGENS DAGER,

1940 - 1945

av Bjørn Faste Bjartmann

 

 

Gjør oppmerksom på at disse minnene som jeg har skrevet ned ikke nødvendigvis kommer i kronologisk orden. Som regel husker en det som assosieres til visse temaer. Jeg har derfor valgt å skrive ned minnene ettersom de dukker opp selv om de skulle overlappe hverandre i tid og sted.  

Florø, februar-94

 

 

TYSKERNE KOMMER TIL FLORØ:  

Etter tyskernes angrep 9 april i 1940, da nordmennene innså at slaget mot tyskerne var tapt her i Sør-Norge, ble 3 marinefartøyer etterlatt inne i kanalen. Båtene lå midt i kanalen mellom stedet der Ankerløkken sin slipp kommer ut , og holmen der hytta til Stenseth ligger. Vi ungene samlet oss på haugen inne hos Steffen Bruflot. Derfra kunne vi se båtene som lå i kanalen. Så vidt jeg kan huske var det en stor og to mindre båter. Jeg var litt over 12 år gammel da og forferdelig nysgjerrig. Vi så at tyskerne undersøkte overalt ombord, og ryktene blant de voksne tilskuerne ville ha det til at det norske mannskapet nok hadde fjernet viktige maskindeler fra båtene slik at tyskerne ikke skulle få bruke dem. Tyskerne hadde ikke vært i land i Florø, men neste dag da tar og jeg stod oppe ved gjerdet i hagen og plantet graner som hekk mot Firdavegen, kom plutselig tyskerne i en lang, lang gåsegang, en og en i fullt kamputstyr, med hjelm på hodet og geværet pekende på skrå ned mot gaten, med ca. 6 - 7 meter mellom hver soldat. . 

 

  De var nok forsiktige i ukjent terreng. Hvor mange de var husker jeg ikke, men ut mot sentrum marsjerte de. Far fikk ikke mer hjelp av meg den dagen. Så nysgjerrig som jeg var, la jeg til palings ut i byen for å se hva tyskerne skulle gjøre. Ute i krysset ovenfor Fylkeskaia, midt mellom blomsterbutikken som er der nå, og parken der Sparebanken Flora Bremanger ligger i dag, hadde tyskerne stoppet opp. De stod i en stor sirkel og hadde satt fra seg geværene med geværløpene opp, som en liten pyramide. Noen tyskere var gått inn i forretninger for å handle mat. Etter hvert samlet det seg så mange skuelystne nordmenn der at jeg begynte å bli redd for at det skulle skje noe, så derfor sprang jeg hjem. Egentlig var det hele en forferdelig spennende opplevelse. Jeg hadde jo aldri i mitt liv sett en soldat på nært hold før og faktisk aldri en tysker, det være seg vanlig mann eller soldat. Og her stod der fullt av tyske soldater. I Florø så vi jo aldri noen soldat, selv på den tiden med krig både her og der. Ikke hadde vi TV, så skulle vi se soldater måtte det bli på kino.    

Sperringer: 

 En tid etter at de første tyskerne hadde vært her for å hente marinefartøyene som lå inne i kanalen, kom fortroppen til de tyskere som skulle sette seg fast i Florø. Hvilke hus de først okkuperte husker jeg ikke, men da jeg gikk på middelskolen, det må ha vært helt på slutten av 1941, eller en gang i begynnelsen av 1942, tok tyskerne folkeskolen. Det var der vi hadde middelskolen også, så det ble ikke skikkelig skolegang i slutten av andre klasse. Tyskerne tok etter hvert mange hus rundt folkeskolen og satte opp sperringer av piggtråd rundt hele området. For å komme inn eller ut av dette tysker-området måtte vi passere såkalte ryttere. En rytter var en lang tømmerstokk festet til noen kors av trestokker og fylt med piggtråd. Det stod alltid tysk vakt ved denne "porten" og alle som skulle fra byen og inn til Tua eller lengre, måtte gjennom sperringene. Den ene sperringen og vakten stod utenfor folkeskolen en plass, og den andre sperringen var plassert mellom hagen vår og haugen hvor huset til Bille og Odd Standal ligger idag. De tyske vaktene kontrollerte passene våre når vi skulle passere. Da skrek vaktene ganske kontant: "Halt! - grenzzonenbescheinigung zeigen!" Inne på tyskerområdet kom det etter hvert mange maskingeværreder og skyttergraver. Oppe på haugen vår der Rolf Bjerck bor i dag, kom der russiske krigstanger og laget to maskingeværreder. Det var akkurat som en skyttergrav med en plate hvor våpenet skulle monteres. Retningen av siktet var innover mot veien som førte til kanalen. 

 

  De russiske fangene ropte over piggtråden til oss: "Kamerat, kauf fisk fur mir!". Det var solsild de mente, for den var feit og god, og kunne spises som den var. De hadde jo ingen mulighet til å kunne koke eller steke noe ute i leiren. Dersom det var mulig smuglet vi fisk over til dem, eller kanskje annen mat om vi hadde. På tyskersiden av piggtråden gikk tyske offiserer og spradet i hagen vår! Bøyde seg ned og plukket våre jordbær som de spiste. Vi på andre siden av piggtråden måtte nøye oss med å høre på det saftige slafset når bærene forsvant inn i munnen. Der som Bille og Odd Standal har hus i dag var det en bunkers og maskingeværreder og en skyttergrav som førte opp fra Firdavegen. Ytterst på vår tomt, mot Takle, i dag i hagen til Galåsen, laget russer-fanger en bunkers for tyskerne, og der hvor rasteplassen ovenfor Shell-stasjonen ligger i dag, rett under bordet, lå der et stor rede for antiluftskyts. Dette var rett ved siden av Hunsgård sitt hus som tyskerne hadde okkupert. På andre siden av veien fra Takle lå Tyvold sitt hus som tyskerne også hadde tatt. Så ble det bygget en tyskerbrakke innenfor skolehuset. I dag ligger baker Nybø sin butikk der. Rett over på den andre siden av Firdavegen lå der en annen tyskerbrakke. Andre hus var der ikke på marken til Jacob Bruflot innenfor den store løa hans som lå vis-à-vis Malkenes sitt hus. Selve våningshuset til Bruflot lå på toppen av en haug der Samfunnshuset ligger i dag. Men Breidablikk som var klubbhuset til IOGT-losjen, okkuperte tyskerne og bygget på det mot Malkenes. Denne nye store salen brukte tyskerne til messe og klubblokale. Huset lå akkurat der hvor oppkjørselen til sykehuset er i dag.

Butikker og varer: 

Etter som okkupasjonstiden gikk ble butikkene nesten tømt for varer. Alle viktige forbruksvarer var rasjonert, men jeg husker godt at det stadig dukket opp flere og flere ting av papir. Det var jo en råvare vi hadde nok av i Norge. Alt mulig kunne lages av papir, selv sko kom med "overlær" i Rettet papir- hyssing. Ja hyssing var også bare å få i papirutførelse. Når vi vridde hyssing-kordelene opp i motsatt retning viste det seg at kordelene bare var lange strimler av tvunnet brunt pakkepapir. Denne hyssingen ble ganske sterk. Selv møblene i de dager kom med møbeltrekk av vevde papirstoffer som hadde forskjellig mønster og farge. Så sterkt var dette stoffet at folk klagde på at buksebaken røk før møbelstoffet. Sterkt svart papir kom også på markedet. Det var blendingsgardiner som måtte være foran alle vinduer slik at flyene ikke skulle se at der var hus nede på bakken. Dersom en ikke blendet kunne flyene sleppe bombene der de så lys i husene. Nåde den som ikke blendet ! Skrivepapir i alle typer og fasonger var populært. Spesielt som julepresanger. Og for ikke å snakke om alle dagbøkene og frimerke-albumene som kom på markedet. Frimerkene var jo som regel gamle og kunne finnes i alle hjem. Vi fikk jo også denne serien av frimerker med en stor "V" på. Det var engelskmennene som startet med V-tegnet, V for victory (seier). Lurer på om ikke det var han med sigaren, Churchill, som laget V-tegnet med fingrene. Tyskerne likte ikke denne propagandaformen. Alle gode jøssinger hilste elegant som Churchill med to fingrer formet som en "V". Derfor startet tyskerne en motoffensiv. De begynte selv å bruke V-tegn på alt mulig, også på frimerkene, slik at V-en skulle symbolisere seier for tyskerne. På alle nye frimerker ble det derfor stemplet en stor "V" med svart sverte midt på merket. Ja, og så kom frimerket med bilde av Quisling på. Ryktet fortalte at postverket hadde store problemer med disse frimerkene. Det var noe galt med limet. Merkene satt ikke fast på konvolutten. Postverket startet en undersøkelse av saken og forskerne kom omsider til den konklusjon at folk spyttet på feil side av frimerket. Folk hamstret og. Reiste langt inn på landet og i fjordene for å kjøpe kjøtt, smør og egg. Mange brukte rasjoneringsmerker som de ikke syntes var så viktige, for eksempel brennevinsmerker, som bytte. De kunne få mye for de merkene. Best likt var merker for kaffe, men det varte ikke lenge før all kaffen tok slutt. Da fikk vi bare kaffe-erstatning. Vi som ikke hadde vent oss til ekte kaffe syntes faktisk at "Rica" som et av kaffemerkene hette, var bedre enn ekte kaffe, men det ville ikke de voksne høre på. 

 

  En ting som var forferdelig viktig for de voksne var tobakk' Alle former for tobakk, som sigaretter, pipetobakk, skrå og snus! Hadde de ikke pipetobakk, karvet de skrå og stappet i pipa. Gamle Seljeseth som bodde i kjelleren hos oss, blanda tørka bringebærblader sammen med gammel pipeolje og avskrap fra gamle piper og putta det under leppa. "Det e no ei flås unde tonna "sa han. Folk som hadde hager begynte å plante tobakksplanter. De så ut omtrent som høymole med store flate blader. Disse bladene måtte først henges opp til tørk til de gulnet. Når de hadde hengt lenge nok ble de forsiktig lagt i stabler og "soset". Alt mulig ble forsøkt, fra husholdningssaft til syltetøy. De fleste holdt på at plommesyltetøy var best for det satte igang en slags gjæringsprosess i bladene. Noen mente at det var best å putte bladene ned i en boks med tett lokk og la den stå i vel en måned. Ikke alle klarte å vente så lenge. Når tobakken nå var ferdig "sosa" blei barberbladet tatt frem og tobakken skulle karves. Fint snitt var best til sigaretter. Men fy for en lukt! Hva skulle en gjøre? I nøden spiser fanden fluer! En tid senere begynte tobakksfabrikkene rundt i landet å tilby seg å produsere sigaretter og annet av tobakk som var dyrket privat. En kunne til og med få esker med eget sigarettmerke på. Denne type sigaretter var slett ikke så verst, den gang da. Jeg tviler på om noen ville ha røkt slike sigaretter i dag. Det samme tror jeg gjelder for den tobakken som kom på markedet senere. Noe hette BAHORKA og en type hette MAHUNI. Det skulle visst være tobakk fra de russiske steppene. Senere under krigen fikk vi noe som vi kalte for "Torpedomix". Det var tobakk som hadde ligget i sjøen. En tysk lastebåt som lå inne i Hesteneset, utenfor Landbruk sitt lager, ble torpedert og sank under et angrep fra to norske MTB'er som kom fra Shetland. Den ene motor-torpedo-båten gikk på grunn bak Rota. Mannskapet sprengte motoren slik at tyskerne ikke skulle kunne bruke båten, men den ble slept til Bergen. Den andre båten kom seg vel tilbake til Shetland. En kamerat hadde funnet en pakke som hadde flytt opp og lå og drev i fjæra. Det viste seg å være en pakke med tobakk. Tobakken var blitt våt, men den ble godt tørket på ovnen og tobakken delt ut til slekt og venner. Verre var det med en mann som kom roende i robåt og så dette blanke som lå og duvet i vannskorpa. Han ble redd, for han trodde det kunne være en mine. Så gav han beskjed til den tyske havnekapteinen og måtte være med i motorbåten for å vise tyskerne hvor minen var. Da de kom frem smilte tyskeren lurt og fikk tak i boksen med båtshaken. Da "minen" var kommet inn løftet han resolutt boksen opp i båten. Det var en vanntett blikkboks full med sigarer. Jeg vet ikke om finneren fikk sine 10%.

MATEN VI SPISTE:

I begynnelsen av krigen kunne vi handle som normalt, men mange nordmenn fryktet for eventuell matmangel og tok til med hamstring av varer de ville ha på lager. Mange tenkte selvfølgelig samme tanken og plutselig var det slutt på nesten alt mulig. Jeg husker best at det ble lite smør og margarin. Etter en tid ble fettmangelen så stor at jeg strutet tranflasken og syntes det var deilig. Jeg tror kroppen vår tilpasser seg behovet og sperrer for sterke smaksinntrykk. Siden krigen har jeg ikke klart å ta annen form for tran enn de i kapsler. Det som sterkest kommer i minnet er grøten av kokte kålrabi. Den ble vi fryktelig lei av. Kålrabi brukte vi også til middagsmat, men da kokte vi tykke skiver som så ble stekt sammen med løk. Det kunne også være skiver av rødbeter som først ble kokt til de var møre og så stekt med melblanding, mel, salt og pepper, Med stekt løk til var dette en riktig deilig middag. Jeg lager dette til middag av og til, selv i dag. Dersom vi fikk tak i sild, og det gjorde vi jo om vinteren, kunne mor lage mange forskjellige middagsretter. Vi kokte fersk eller salt-sprengt, stekte i sildens eget fett, laget sildekaker eller innmatskaker. Disse var best. Kaker laget av rogn og melke med litt ren sildefarse oppblandet og godt krydret. Vi syntes at når de var kokt etterpå i brun saus så var det akkurat som kjøttkaker. Du som vi åt! Ellers var det mye grøt. Det kunne være havregrynsgrøt eller hirsegrøt.

 

  Hirse var en kornsort som kom fra Polen, Ukraina og Russland så vidt jeg vet. Var vi heldig kunne vi få kjøpt opp i spannet vårt med melk både til å ha i grøten og litt oppå. Når vi skulle ha fest laget mor fyrstekake av det grove melet blandet med hirse. Til fyll brukte hun malte poteter med mandeldråper i. Det er i alle fall sikkert at den gangen syntes vi det smakte herlig, sikkert mye bedre enn det vi synes om fyrstekaker i dag. Sukker var det nesten helt slutt på, så når vi skulle lage syltetøy om høsten, måtte vi få tak i sukkerroer og blande bærene med. Vi var voldsomme til å plukke bær. Alt som kunne spises måtte i hus, og syltetøy var viktig pålegg. Brødet var ikke så godt under krigen. Dersom det var for ferskt ble all innmaten hengene på kniven når vi skulle skjære skiver. Og det dårlige melet gjorde at når vi hadde spist skiver så prompet vi fælt. Elevene satt i klassen og viftet med atlaset for det var den største boken vi hadde. Jeg husker godt at vi en gang laget brun sirup av sukkerroer. Sirupen ble brukt i stedet for sukker for eks. til te. Ja te og te, det var jo bare tørkete solbærblader eller nyper. Ordentlig te fikk vi jo selvsagt ikke fatt i. Sirupen kunne vi også lage saft-drikke av. Vi syntes det smakte godt.
 

Tilrettelagt for Internett av Leiv-Arne Øien, oktober 1999